Heathrow Airport er et av de få stedene i England der du kan være sikker på å få se et skytevåpen. Disse skytevåpnene bæres av politimenn i kortermede skjorter og svarte skuddsikre vester. Politimennene er på vakt og speider etter terrorister som står klare til å sprenge Tie Rack. Det er lite trolig at de henvender seg direkte til meg, men hvis de gjør det skal jeg fortelle dem sannheten. Jeg skal fortelle dem hva jeg har kommet for å gjøre. Jeg har tenkt å være på Heathrow Airport helt til jeg ser noen jeg kjenner. (...)

Jeg venter i trettini minutter, og er overrasket over å ikke se en eneste person jeg kjenner. Ikke en eneste en. Og ingen kjenner meg heller. Jeg er like anonym som sjåførene som står der med sine standard navneskilt (noen etternavn kjenner jeg), bortsett fra at sjåførene er penere kledd. Etter at barna mine ble født ser alt jeg har på meg ut som om det var en pyjamas. Frakker, skjorter, T-skjorter, dongeribukser eller dresser; de ser ut som pyjamaser en har sovet i. (...)

Jeg hører meg selv tenke på alle menneskene jeg kjenner som har skuffet meg ved ikke å dra av gårde, tidlig en tirsdag morgen, til glamorøse europeiske destinasjoner. Mine tidligere kollegaer fra forsikringskontoret sitter nok fortsatt fastlåst bak skrivepultene sine, som jeg alltid sa de kom til å gjøre, da jeg selv var fastlåst der, og kastet bort tiden uten å kunne slå meg til ro. I mellomtiden kom Ally seg sakte og sikkert framover i livet. Hun fikk doktorgraden sin og sitt første universitetsstipendiat hos Reading University. Hennes første avansement.

Voksne venner vi har fått mer nylig, som har viktige jobber og som jeg derfor regner med å se hvert øyeblikk nå, sier til meg at å være hjemmeværende er et absolutt anstendig yrke for en mann; det er til og med tappert og maskulint å være hjemme med barna. Disse vennene er hovedsakelig Allys venner. Det virker som om jeg ikke kjenner noen lenger, og med barna og flyene over hodet ute av tankene, hører jeg meg selv tenke. Jeg hører tankene til en sutrekopp. Dette var ikke det jeg hadde håpet å høre.

Jeg begynner å gråte, ikke med grimaser eller hulking, men kun med store stille tårer som ruller nedover kinnene mine. Jeg ønsker ikke at noen jeg kjenner skal se at jeg gråter, fordi jeg er ikke en person som bryter sammen på Heathrow Airport en ubetydelig tirsdag morgen. Jeg administrerer huset vårt ulastelig, som et foretak. Det er en viktig jobb. Jeg har regneark for å overvåke innholdet i støvsugerposen, og fargekodete utskrifter om de etiske konsekvensene av bleier. Jeg er ikke meg selv denne morgenen. Jeg vet ikke hvem jeg er.