Heathrow Airport er et av de få stedene i England der du kan være sikker på å få se et skytevåpen. Disse skytevåpnene bæres av politimenn i kortermede skjorter og svarte skuddsikre vester. Politimennene er på vakt og speider etter terrorister som står klare til å sprenge Tie Rack. Det er lite trolig at de henvender seg direkte til meg, men hvis de gjør det skal jeg fortelle dem sannheten. Jeg skal fortelle dem hva jeg har kommet for å gjøre. Jeg har tenkt å være på Heathrow Airport helt til jeg ser noen jeg kjenner. (...)

Jeg venter i trettini minutter, og er overrasket over å ikke se en eneste person jeg kjenner. Ikke en eneste en. Og ingen kjenner meg heller. Jeg er like anonym som sjåførene som står der med sine standard navneskilt (noen etternavn kjenner jeg), bortsett fra at sjåførene er penere kledd. Etter at barna mine ble født ser alt jeg har på meg ut som om det var en pyjamas. Frakker, skjorter, T-skjorter, dongeribukser eller dresser; de ser ut som pyjamaser en har sovet i. (...)

Jeg hører meg selv tenke på alle menneskene jeg kjenner som har skuffet meg ved ikke å dra av gårde, tidlig en tirsdag morgen, til glamorøse europeiske destinasjoner. Mine tidligere kollegaer fra forsikringskontoret sitter nok fortsatt fastlåst bak skrivepultene sine, som jeg alltid sa de kom til å gjøre, da jeg selv var fastlåst der, og kastet bort tiden uten å kunne slå meg til ro. I mellomtiden kom Ally seg sakte og sikkert framover i livet. Hun fikk doktorgraden sin og sitt første universitetsstipendiat hos Reading University. Hennes første avansement.

Voksne venner vi har fått mer nylig, som har viktige jobber og som jeg derfor regner med å se hvert øyeblikk nå, sier til meg at å være hjemmeværende er et absolutt anstendig yrke for en mann; det er til og med tappert og maskulint å være hjemme med barna. Disse vennene er hovedsakelig Allys venner. Det virker som om jeg ikke kjenner noen lenger, og med barna og flyene over hodet ute av tankene, hører jeg meg selv tenke. Jeg hører tankene til en sutrekopp. Dette var ikke det jeg hadde håpet å høre.

Jeg begynner å gråte, ikke med grimaser eller hulking, men kun med store stille tårer som ruller nedover kinnene mine. Jeg ønsker ikke at noen jeg kjenner skal se at jeg gråter, fordi jeg er ikke en person som bryter sammen på Heathrow Airport en ubetydelig tirsdag morgen. Jeg administrerer huset vårt ulastelig, som et foretak. Det er en viktig jobb. Jeg har regneark for å overvåke innholdet i støvsugerposen, og fargekodete utskrifter om de etiske konsekvensene av bleier. Jeg er ikke meg selv denne morgenen. Jeg vet ikke hvem jeg er.

Heathrow Airport er ett av de få stedene i England der du kan være sikker på at du kommer til å se et skytevåpen. Disse våpnene bæres av politimenn i kortermede skjorter og svarte, skuddsikre vester, på årvåken utkikk etter terrorister som skal til å sprenge Tie-Rack i filler. Det er lite sannsynlig at de kommer til å konfrontere meg direkte, men gjør de det, skal jeg fortelle sannheten. Hva jeg har der å gjøre. Jeg har planer om å forbli på Heathrow Airport til jeg ser noen jeg kjenner. (...)

Utrolig nok venter jeg i trettini minutter uten å se en eneste person jeg kjenner. Ikke én, og ingen kjenner meg. Jeg er like anonym som sjåførene med de typiske navneplakatene (noen etternavn jeg kjenner til), men sjåførene er bedre kledd. Siden vi fikk ungene ser alt jeg tar på meg ut som en pysj. Jakker, skjorter, T-skjorter, olabukser, dresser: som en pysj jeg har sovet i. (...)

Jeg hører mine egne tanker om alle jeg kjenner som har skuffet meg ved å ikke reise til glamorøse europeiske reisemål tidlig en tirsdagsmorgen. Mine tidligere kolleger fra forsikringskontoret sitter nok fortsatt fast ved pultene sine, slik jeg alltid sa de kom til å gjøre når jeg også satt fast der, mens jeg kastet bort tiden og ikke kunne slå meg til ro, og Ally beveget seg stødig videre og fikk sin PhD og sin første stilling som fellow på Reading University, sin første forfremmelse.

Våre nyere, voksne venner, som har viktige jobber, og som jeg derfor halvveis forventer å se hvert øyeblikk, sier at å være hjemmeværende er en fullstendig stueren beskjeftigelse for en mann, modig til og med, ja, mandig, å være hjemme med ungene. Disse vennene våre er først og fremst Allys venner. Jeg kjenner visst ingen lenger, og borte fra barna og flyene over meg, der jeg kan høre mine egne tanker, hører jeg tankene til en sutrekopp. Det var ikke dette jeg hadde håpet å få høre.

Jeg begynner å gråte, uten grimaser eller hulking, bare store, stumme tårer som ruller nedover kinnene. Jeg vil ikke at noen jeg kjenner skal se meg gråte, for jeg er ikke typen til å miste grepet på Heathrow flyplass en helt vanlig tirsdagsmorgen. Jeg styrer huset feilfritt, som en bedrift. Det er en viktig jobb. Jeg har regneark til å holde øye med støvsugerposebeholdningen, og fargekodede utskrifter om bleiers etiske konsekvenser. Jeg er ikke meg selv akkurat nå. Jeg vet ikke hvem jeg er.

Heathrow flyplass er et av de få stedene i England hvor du kan være sikker på å se et våpen. Disse våpnene bæres av politimenn i kortermede skjorter og svarte, skuddsikre vester, på vakt mot terrorister på vei til å sprenge Tie-Rack. Det er lite sannsynlig at de vil konfrontere meg direkte, men om de gjør det skal jeg fortelle dem sannheten. Jeg skal si dem hva jeg har tenkt til å gjøre. Planen er å bli værende på Heathrow flyplass inntil jeg ser noen jeg kjenner. (...)


Utrolig nok venter jeg i trettini minutter uten å se én person jeg kjenner. Ikke én eneste, og ingen kjenner meg. Jeg er like anonym som sjåførene med sine universelle navneskilt (noen etternavn kjenner jeg), bortsett fra at sjåførene har bedre klær. Siden barna kom til verden ser alt jeg tar på meg ut som om det er pysjamas. Frakker, skjorter, T-skjorter, jeans, dresser; som godt brukte pysjamas.


Jeg hører meg selv tenke på alle de jeg kjenner som har skuffet meg ved ikke å reise tidlig en tirsdag morgen til glamorøse europeiske destinasjoner. Mine tidligere kollegaer på forsikringskontoret må forsatt være limt til pultene sine, slik jeg sa de alltid ville være, da jeg også satt fast der, kastet bort tiden min og ikke klarte å bestemme meg, mens Ally fortsatte videre, sluttførte PhD-graden sin og fikk sitt første forskningsstipendiat ved universitet i Reading, hennes første forfremmelse.


Våre mer nylige voksne venner med seriøse jobber og som jeg derfor halvt venter å kunne se hvert minutt, forteller meg at det å være hjemmeværende er et respektabelt yrke for en mann, modig til og med, ja, mannlig å være hjemme med barna. Disse vennene våre er primært Ally sine venner. Det ser ikke ut til at jeg kjenner noen lenger, og vekk fra barna og flyene over meg, hører jeg meg selv tenke, jeg hører tankene om en protest. Dette er ikke hva jeg hadde håpet å høre.

Jeg begynner å gråte, uten ansiktsuttrykk eller hulking, kun store, stille tårer som triller ned over kinnene mine. Jeg vil ikke at noen skal se meg gråte, jeg er nemlig ikke den type person som brekker sammen på Heathrow flyplass på en intetsigende tirsdag. Jeg administrerer hjemmet vårt upåklagelig, som en forretning. Det er en seriøs jobb. Jeg har regneark til overvåkning av støvsugerposen og fargekodete utskrifter om de etiske konsekvensene av bleier. Jeg er ikke meg selv denne morgenen. Jeg vet ikke hvem jeg er.

Heathrow lufthavn er et av de få stedene i England du med sikkerhet kan få øye på et skytevåpen. Disse våpnene bæres av politimenn i kortermede skjorter og svarte skuddsikre vester på jakt etter terrorister som forsøker å sprenge den fasjonable slipsbutikken Tie Rack. Det er lite sannsynlig at de vil konfrontere meg direkte, men hvis de prøver skal jeg jammen fortelle dem sannheten. Jeg kommer til å informere dem om hvorfor jeg er her. Jeg har planlagt å bli værende her på flyplassen inntil jeg ser noen jeg kjenner. (...)

Utrolig nok har jeg ventet i trettini minutter uten å få øye på noen jeg kjenner. Ikke en eneste person, og ingen gjenkjenner meg heller. Jeg er like anonym som sjåførene med de universelle navneskiltene sine (noen etternavn kjenner jeg igjen), bortsett fra at sjåførene er bedre kledd enn meg. Siden ungene ble født ser alt jeg tar på meg ut som en pyjamas. Frakker, skjorter, t-skjorter, bukser, dresser; som en velbrukt pyjamas. (...)

Jeg kan høre meg selv tenke på alle de menneskene jeg kjenner som har sviktet meg ved å ikke fly avgårde til et glamorøst europeisk reisemål en tidlig tirsdag morgen. Mine tidligere kollegaer på forsikringskontoret sitter antakelig lenket til skrivebordene sine enda, akkurat som jeg sa de ville være da jeg fortsatt selv var fastlåst der. Jeg følte jeg kastet bort tiden og kunne ikke slå meg til ro, mens Ally sakte men sikkert jobbet seg opp i livet. Hun mottok doktorgraden sin og sitt første forskningsstipendiat ved universitetet i Reading, hennes første forfremmelse.

Våre mer nylig voksne venner, som har seriøse jobber og som jeg derfor halvveis forventer å se hvert øyeblikk nå, sier at å være husfrue er et svært så hederlig yrke for en mann, det er til og med modig gjort og, ja, mannlig å holde seg hjemme med barna. Disse vennene er hovedsakelig Allys venner. Det virker som om jeg ikke kjenner noen lenger, og borte fra barna og flyene over hodet mitt, kan jeg høre meg selv tenke og jeg hører tankene til en sytekopp. Det var ikke det jeg hadde håpet å høre.

Jeg begynner å gråte, ingen grimaser eller hulking, bare store stille tårer som renner nedover kinnet mitt. Jeg har ikke lyst til at noen som kjenner meg skal se meg gråte, fordi jeg er ikke av den typen som mister grepet på Heathrow lufthavn en betydningsløs tirsdag morgen. Jeg styrer husholdningen på en plettfri måte, akkurat som om det skulle være en forretningsvirksomhet. Det er en seriøs jobb. Jeg har regneark for å kunne følge med på når støvsugerposen bør skiftes, og fargekodede utskrifter om etiske konsekvenser av bleier. Jeg er ikke meg selv denne morgenen. Jeg vet ikke hvem jeg er.